_________________________________________________________________________________________________________

 

 

 

 

Kritisk journalistikk eller plagsom adferd?

AV:Tom Skår- Publisert 16/10/2011 (08:32)

 

I midten av april 2008, tilegnet Fana Sparebank seg til sammen 1,8 millioner for mye fra et eiendomsoppgjør. For å lykkes med å gjennomføre manøveren, holdt banken tilbake opplysninger om restgjeld. Dette skjedde i forkant av eiendomssalget, og var et bevisst uriktig svar på en forespørsel fra huseieren, som også var kausjonist i en annen sak uten forbindelser til boligsalget. Det er et viktig moment at kausjonisten har sitt daglige virke som salgskonsulent og hadde ingen kunnskaper om Fana Sparebanks forretningsmoral. Vedkommende er en vanlig, lovlydig person, som hadde grunn til å ha tillit til opplysninger fra sin egen bank gjennom en årrekke.

 

Handlingen hører etter mitt skjønn ikke hjemme i en presumptivt seriøs finansinstitusjon. Den er uetisk, og ligger tett oppunder, om ikke over grensen til bedrageri.

Jeg brukte en snau uke på å sette meg grundig inn i Finansavtaleloven samt tidligere dommer som omhandlet det aktuelle temaet, og ringte umiddelbart til banken for å drøfte saken i lys av gjeldende rett.

 

Det ble ikke tatt vel imot, for å si det forsiktig, og det ble starten på et nesten 2 års langt mareritt for både kausjonisten og undertegnede. Konklusjonen ble at banken 2 år senere inngikk et forlik med kausjonisten hvor de tilbakeførte ca. 1 million kroner. I praksis var dette en erkjennelse av at vår saksfremstilling var korrekt, men i realiteten slapp banken meningsløst lettvint unna. Kausjonisten var imidlertid så menneskelig og økonomisk utslitt, at hun aksepterte forliket i et møte der jeg (av bankens ledere) ble hindret i å være tilstede. 

 

Rent menneskelig er det lett å forstå at hun aksepterte, men juridisk er det verre, for ikke å si umulig å forstå at Fana Sparebank ikke gjorde opp for seg på en ryddig og redelig måte. Kausjonisten ble sittende igjen med en advokatregning på kr 761.000,-

 

Banken hadde trenerte saken i lengre tid, og hevdet at den var under "juridisk vurdering". Begrunnelsen for motregningen var at de hevdet de hadde rett på pengene i henhold til to kausjonsavtaler.  Det skulle imidlertid vise seg at ingen av kausjonsavtalene var gyldige. Den ene kausjonen var knyttet opp som en såkalt "Delgaranti". Dokumentene var utferdiget av banken, og de hadde selv krysset av for "Delgaranti". Jeg prøvde fortvilet å forklare bankens ledelse og jurister at en "delgaranti" betyr at kausjonistens ansvar reduseres i takt med låntagers nedbetaling på hovedstol og renter. Dette avfeide banken som tøv.  Jeg brukte store ressurser på å legge frem utskrifter fra Finansavtaleloven, samt uttalelser fra flere eksperter på feltet, men banken hevdet at dette hadde de bedre kunnskap om, og at de naturligvis ikke gjorde feil. Skal man tro ledelsen i Fana Sparebank, så forekommer det ikke at man gjør feil i Fana Sparebank. Det er selvfølgelig for godt til å være sant.

 

Den andre kausjonen var utgått på dato, og dette ble senere bekreftet av bankens saksbehandler. Riktignok ved en feiltagelse, men fortsatt en umiskjennelig erkjennelse av sakens faktum. Et internt dokument ble vedlagt et tilsvar til stevningen som neppe var tiltenkt motparten, men her stod det. Svart på hvitt. Endelig en feil i kausjonistens favør, tenkte vi, og tok for gitt at opplysningen måtte få banken til å snu.

 

Overraskelsen var i tillegg stor da jeg fikk overlevert en dom fra juni 2005 (TBERG-2004-33272 ) hvor Fana Sparebank ikke vant frem med tilsvarende praksis som de nå prøvde seg på. Det var altså under 3 år siden de av dommeren ble gjort oppmerksom på hvordan loven skal praktiseres, men likevel prøvde banken å gjenta øvelsen.  Dette ga meg assosiasjoner til asfaltleggere eller byggmestre som gang på gang ikke holder seg til regelverket ovenfor forbrukerne. Til slutt vil noen av dem oppleve å få medias søkelys rettet mot seg, og i ytterste konsekvens bli ufrivillig kjendis via TV3's "Bygg og Bedrag", NRK's Brennpunkt eller programmet "TV2 hjelper deg". Dette er av samfunnet oppfattet som nyttig, da det antas å ha en disiplinerende effekt på flere useriøse aktører, som vil skremmes fra å behandle forbrukerne på denne måten - og det har utvilsomt en allmennpreventiv virkning.

 

Etter å forgjeves ha forsøkt å få til en minnelig løsning med Fana Sparebank i over ett år, opprettet jeg nettsteded www.rundlurt.com i den hensikt å advare andre bankkunder mot det som jeg så på som gjentatte lovbrudd ovenfor forsvarsløse forbrukere. For å markedsføre nettsiden gikk jeg til pressen, og i tillegg delte jeg ut flygeblader med informasjon om nettsiden. Jeg kjørte også rundt og hengte opp reklameplakater med henvisning til nettsiden. På nettstedet valgte jeg først kun å beskrive hva banken hadde gjort, uten å avsløre enkeltpersonene bak lovbruddet. Men etter å ha konferert med flere aktører i pressen (og presseforbundet), fant jeg det både nødvendig og riktig å identifisere de som stod bak lovbruddene. Et tilleggsmoment var at jeg ønsket å skåne de ansatte i Fana Sparebank som faktisk var og er ærlige og lovlydige bankfolk, ved ikke å skjære alle over en kam. Saken utløste intern strid i banken, og det var mange ansatte som mente at kausjonisten hadde blitt utsatt for ufin "triksing" av ledelsen.

 

Nevnte tiltak falt ikke i god jord, og det ble satt inn store ressurser på å stoppe meg. Ledelsen i Fana Sparebank hadde gode kontakter på Bergen Sør Politistasjon, og brukte sine kontakter for det de var verdt. Jeg ble pågrepet 2 ganger, og overnattet til sammen 2 døgn i Politiarresten i Bergen (Glattcelle på godt norsk) etter å blant annet ha delt ut flygeblad i Bergen. Begrunnelsen var at jeg hadde krenket privatlivets fred for banksjefen og hans nære medarbeidere som nå var identifisert. De likte ikke å bli avslørt offentlig, hvilket jeg i og for seg kan forstå. Det jeg derimot ikke forstår, det er hvorfor de ikke valgte å rydde opp i egne lovbrudd lenge før dette, da de i tillegg var dømt for samme forhold tidligere (TBERG-2004-33272 ). Lovbruddene var (og er) solid dokumentert, og bankens ledelse kan ikke ha unngått å oppfatte at jeg ønsket å etablere dialog med dem, med sikte på å bli enige om en fredelig, juridisk riktig og verdig avslutning på en uverdig konflikt.  

 

I avhør hos Politiet kunne ingen fortelle meg hva som egentlig var ulovlig, og det ble heller aldri gjort noe for å stoppe publisering av nettsiden. (Den er forøvrig operativ fremdeles, og meget godt besøkt.)

 

Den 28. november skal jeg møte i Bergen Tingrett for å forsvare det jeg har gjort. Det er avsatt intet mindre enn tre dager til saken (!?), og jeg er tiltalt for gjentatte brudd på Strl. §390a. Det er et tankekors at Politiet bruker enorme ressurser på å "etterforske" denne saken som en straffesak, mens de ikke engang tok seg bryet med å avhøre de ansvarlige personene i banken, da jeg leverte inn anmeldelse mot dem høsten 2009. Dersom jeg blir dømt i denne saken, vil det være et tilbakeslag for ytringsfriheten og avslørende journalistikk utført av enkeltpersoner. Dette handler ikke om to tidligere kamerater  som krangler om rettighetene til en lottogevinst. Det handler om en institusjon som de fleste stoler så mye på at vi "låner dem nettbankkalkulatoren vår". Selv om ikke bankene har rett til å gå inn på kontoene våre og foreta motregninger, så gjør faktisk noen av dem det. Det var også det som var tilfellet med Fana Sparebank i april 2008, og nettopp derfor synes jeg det var viktig å bringe avsløringene ut til allmennheten. At dette nå skal straffes med bøter eller fengsel, virker uforståelig på mange, men for meg er det er ikke lenger overraskende.

 

Dersom mine påstander om ulovligheter hadde vært usanne, ville dette blitt klassifisert som sjikanøse ærekrenkelser, og behandlet av sivilretten med krav om erstatning for tapt omdømme osv. Det var imidlertid aldri aktuelt for banken å saksøke meg med dette som grunnlag, og årsaken er at banken vet meget vel at jeg snakker sant.  Løsningen er da blitt å politianmelde "varsleren", med håp om at det bidrar til å stoppe kjeften hans.

 

Jeg kan ikke fri meg fra tanken på hva som ville skjedd hvis for eksempel bladet Kapital hadde omtalt den opprinnelige saken i sin fulle bredde, og publisert bilder og navn på de ansvarlige i banken. Det ville det neppe medført noen pågripelser eller straffesak for journalisten eller redaktøren. Saken kunne i verste fall blitt klaget inn til PFU, hvor bladet etter alle solemerker å dømme ville gått klar, fordi påstandene om lovbruddene holdt vann.

 

Mine åpne og ubesvarte spørsmål er derfor:

 

a) Skal vi fortsatt operere med ulikhet mellom enkeltpersoners ytringsfrihet og pressens rett til å omtale det samme?


b) Er Straffelovens §390a myndighetenes eneste våpen i kampen mot "uønskede" ytringer fra enkeltpersoner eller mindre grupperinger? 

 

 

Med vennlig  hilsen

 

Tom Skår - 980 80 999

tom@eurofritid.no

http://twitter.com/#!/tomskaar

 

 

 

Noen eksempler fra media:

 

http://www.aftenposten.no/kul_und/article4245412.ece

 

http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Konkursrytteren-Steinar-Nats-har-pdratt-seg-krav-p-nesten-30-mill-2593248.html

 

http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Skylder-p-andre-2593251.html

 

 

 

 

 

 

 

rundlurt.com © 2010

www.rundlurt.com